Hei dere! Det er lillelørdag og jeg har allerede fredagsfølelse. Det kan ha noe med at jeg ikke har forelesning i dag, så etter en styrkeøkt dro jeg hjem og lagde meg banan- og blåbærlapper og fikk lest litt. Nå er det snart dags for vår siste seriekamp og etter det har jentene planer om å feiiiire (det bør bli seier hvis ikke blir det dårlig stemning).
I morgen tidlig drar jeg til Åre med en gjeng fra 3T-Shop for å shoote litt for neste sesong vinter. Det er lagt opp til en lang dag på jobb med overnatting og full pakke, men det er i artig selskap og forhåpentligvis finvær. Mamma og pappa kommer oppover på fredag, så jeg blir igjen og tilbringer helga på hytta med dem.
Dere er fantastiske, TAKK for responsen på forrige innlegg. Var redd det innlegget skulle bli liggende ulest på internettet i evigheten, uten at noen ville relatere seg til teksten, men tydeligvis er det flere der ute som føler seg litt uviten og forvirret i denne verden.
Denne helgen har vært fin, vi hadde fri fra håndballen så planen var å sove lenge både lørdag og søndag for å innhente litt overskudd. Men med en døgnrytme som en 90-åring har jeg våknet tidlig uansett. IRR når jeg har lagt meg sent med vilje for å skulle klare å sove lenge dagen etter. På fredag la jeg meg halv to, våknet halv åtte. På lørdag la jeg meg tre, våknet ni. WTF det orker jeg ikke. Jeg sover for lite og det stresser meg. Ble ikke mye søvn i natt heller, da jeg og Maja igangsatte prosjekt renovate-majas-closet og nettshoppe alt som mangler sent i går kveld.
Akkurat nå sitter jeg og hører på en podkast som Anna tipset meg om –The Joe Rogan Experience med Matthew Walker- om en professor of neuroscience som har utdypet seg innen forskning på søvn. Han forteller om hvor viktig søvn faktisk er for oss. Sju til ni timer, minst åtte for en toppidrettsutøver (har jeg hørt). I podkasten snakker de om blant annet hvordan folk (sånne som meg) sover lite fordi de tenker at de ikke har tid til å sove, fordi tiden ikke strekker til, men det fører bare til tidlig aldring og død(….), så hva er det egentlig vi har det så travelt med? Som overskriften min sier, forteller han at bare det å være våken er skadelig for hjernen, så søvn i seg selv er jo hjernemedisin. Jeg skal bli flinkere, åtte timer søvn, om jeg så må legge meg klokken ni hver kveld. Det er i hvert fall denne ukens oppdrag.
Det er søndag, den dagen i uken det er rom for å tenke litt ekstra over tanker man ikke tar seg tiden til å tenke på ellers. Jeg ligger fortsatt i sengen, med radioen svakt på i bakgrunnen, sollyset inn vinduet bak persiennene, en kopp kaffe på nattbordet og er klar for å snakke om følelser.
Jeg har en personlig blogg, men jeg vet ikke hvor personlig jeg egentlig tillater meg selv å være her. Jeg tror jeg nøler med å åpne den døren fordi jeg er redd for å tråkke på noens tær og for å ikke bli forstått eller tatt på alvor. Men dere er jo gjengen min, og jeg skriver til dere om alt mulig annet, så hvorfor ikke ta sjansen. Hva har jeg egentlig å tape?
Hver gang jeg har hatt lyst til å skrive om følelser så har det vært fordi jeg har vært involvert med noen, og da er det den situasjonen jeg befinner meg i akkurat da, jeg har lyst til å skrive om. Men hvis jeg skulle skrevet akkurat det jeg føler når jeg er i det, hadde det blitt et så jævla trist innlegg, fordi det er nettopp det som er problemet, jeg føler ikke noe. Og jeg har tenkt at hvis jeg skriver om det på bloggen, og vedkomne leser det eller hører fra noen andre at jeg skriver om det, så fucker jeg det opp – men så har jeg innsett at jeg kommer til å fucke det opp uansett, så jeg kan like gjerne skrive om det.
Jeg har aldri har vært forelsket eller i det hele tatt hatt følelser for noen. Og tilfellet er ikke at jeg ikke har funnet min seksuelle legning eller noe av det der, tanken har streifet meg, det skal jeg ikke skyve under en stol, men nei. Nå skal det sies at jeg lurte mamma til å tro jeg var lesbisk her om dagen, og hun gikk rett på selvfølgelig, for aldri har jeg snakket med mamma og pappa om følelser eller gutter. Og grunnen til det er vel simpelthen at jeg aldri har følt behovet for å snakke om guttene jeg har hatt en greie med, fordi en del av meg alltid vet at om ikke lenge så kommer det til å ta slutt, så jeg skåner dem heller fra den biten, så de slipper å ta stilling til problemet.
Det er kjedelig ikke å ha kjent på den altoppslukende kjærligheten, det synes jeg. Men det er ikke problemet, det verste med denne situasjonen, eller hva skal jeg si, diagnosen, som jeg har påvist meg selv, denne kronisk kalde, følelsesløse plagen, er at alt for ofte finner jeg meg selv sittende i en sofa foran en herlig fyr som man skulle tro det var kjempeenkelt å bli forelsket i, med klump i magen og dårlig samvittighet, og fortelle nok en gang at dette kommer ikke til å funke, jeg har blitt veldig glad i deg og jeg hater at jeg må gjøre dette, men jeg tror det beste er om du bare glemmer meg, fordi det kommer ikke til å bli noe mer.
Jeg har over et dusin bestevenninner, som jeg prater som en åpen bok om dette. De kjenner hele meg og vet akkurat hvordan jeg er når det kommer til gutter og følelser. Det er naturlig nok vanskelig for mange av dem å sette seg inn i min situasjon, når de selv faller som fluer (neida). Noen av dem har selvfølgelig opplevd en gang eller to å ikke få følelser for en de møter, men ikke med det samme konsekvente mønsteret, helt uten unntak, som jeg opplever. Så jeg blir sittende igjen med en følelse av at det er noe totalt galt med meg. Hvordan kan et menneske, som på alle andre arenaer føler glede, sinne, skyld og sorg så intenst som brennende kaffe mot tungen, kjennes helt tom ut på innsiden når det kommer til kjærlighet ovenfor et menneske man i utgangspunktet er tiltrukket av. Hva er det jeg er så himla redd for? Hvilken sperre er det jeg har, for ikke å ha anlegg til å forelske meg?
Jeg glemmer ikke en spørsmålsrunde noen år tilbake, da jeg fikk spørsmålet om jeg har vært forelsket før, og mitt umiddelbare og hundre prosent ærlige svar var nei. Jeg fikk selvfølgelig en bunke kommentarer slengt i fanget, som “ikke vært forelsket? Du har jo hatt kjæreste, hvor desperat går det an å bli?” og jeg tenkte bare yes – thanks girl, I bet you know it all, don’t you. For det er ikke det at jeg ikke liker å være med de guttene jeg er med, jeg synes det er helt chill og koselig og jeg håper bare så inderlig jeg skal falle pladask for dem, men det gjør jeg aldri. Og etter en stund innser jeg at dette er ikke den store kjærligheten jeg er på utkikk etter, så jeg avslutter det før det går for langt. Den gangen jeg var i et forhold, gikk det for langt.
Jeg vil tro det er en del som ikke skjønner litt engang hva jeg snakker om, eller hvordan denne situasjonen egentlig oppleves. Jeg har sikkert brukt hundre timer på å prate med jentene om det, for det kan tolkes helt feil og overfladisk hvis det ikke kommer ut riktig. En person som jeg vet kan gjøre det enklere å forstå, en som har klart å sette ord på det jeg føler, er utrolig nok Odda, Odd-Magnus Williamson. På podkasten til Ida Fladen – Ida med Hjertet i Hånden, så setter han ord på tankene mine. Den anbefaler jeg dere å høre. Men da må jeg også implisere at det er mye jeg er uenig i, som at han generaliserer menn og kvinner noe til de grader. Det morsomme er at han tror det er bare menn som opplever det her, at det er en mannegreie å være kald og ikke bli forelsket, så da kan jeg som levende eksempel skrive under på det åpenbart ikke bare er menn som opplever dette.
In the end er vi bare mennesker, med hver våre issues – mann eller kvinne, homo eller hetero, forelsket eller totalt likegyldig. Men jeg tenker det kan være sunt å prate om det. For plutselig er vi ikke lenger så alene, plutselig er det flere som har det på samme måte, og bare det kan være godt å vite.
Hei sann! Nå er jeg på vei ut døra, noe som i mitt tilfelle alltid er en metafor for at jeg stresser rundt og fikser alt i siste liten. Jeg skal på bursdag til Sanne i kveld, så jeg gleder meg til å feire henne med masse friends. Ellers i dag har jeg egentlig bare spist frokost og trent. Så det er ikke veldig mye spennende å dele med dere, men dette er meg under dagens sminkeprosess.
God fredag! I dag dro jeg på skolen klokken åtte og satte meg på en egen rad i forelesningssalen med en svart kaffe og havregrøt jeg kjøpte i kantina til 27 kroner til sammen. Temaet var kvinner og ledelse, et tema som holder meg mer våken enn den kaffen. Tre timer om diskriminering av minoritetsgrupper og forskjellsbehandling i arbeidslivet. Etter forelesning dro jeg for å møte en ernæringsfysiolog, faktisk. Bare for å prate litt om kosthold i forhold til toppidrett og trening generelt, et tema som jeg også synes er interessant. Så var det håndballtrening klokken fire og nå sitter jeg hjemme med Markus og venter på at resten av gjengen skal komme på tacccos.
God torsdag! Jeg skulle til å skrive at jeg våknet av meg selv i morges, men så kom jeg på at nei, det var noe satans bråk utenfor leiligheten som vekket meg i sju -halv åtte tiden. Nå er jeg heldigvis A-menneske og liker å våkne tidlig av andre ting enn vekkeklokken min, verre er det med min kjære roomie, Maja, som ligger med lukket vindu, under dyna med ørepropper og full rulle, og likevel står opp en og en halv time etter meg og kommer inn på badet som en nakenkatt med klørne ut, så irritert på det bråket hahah. Det er så herlig morgenstemning altså.
Jeg ruslet til skolen i finværet, klar for årets siste forelesning i BEDØK. KRISE at det er siste forelesning, det er et tegn på at eksamen nærmer seg og DET er jeg ikke klar for. Mens den ene venninna var hangover etter gårsdagen og den andre skulle farge vipper og bryn, ble jeg sittende igjen på skolen i noen timer for meg selv. Fikk ikke gjort så mye, mesteparten av tiden tok jeg meg selv i å sitte å skrive ned tanker på et word-dokument. Fikk litt lyst til å skrive en bok. Igjen sitter jeg her og bare rabler ned tanker, haha så tankefull. Uansett, håper dere får en strålende dag videre, i morgen er det fredag, dere!!
For en fin dag!! Jeg startet dagen med en tur innom jobbet for å lage en vlog med 3T-Shop, for så å dra på forelesning fra 11.30 til 14.15. Etter det dro jeg på 3T-Midtbyen og løp litt. Jeg løper 45/15 x 10 på 15-16 km/t nå, og 15/15 på 17 km/t, noe som er veldig diggg. Med tanke på at jeg ikke har løpt på et halvt år så er det en fandens milepæl bare det å få trene på mølla. Jeg svetter som en gris og elsker det <333
Dagens middagstips, litt sent, er kanskje bare jeg som spiser middag i sju-åtte-tiden, men uansett: kjøttboller i tomatsaus med pasta og grønnsaker. Jeg gjør det enkelt, kjøper kjøttboller ferdig i tomatsaus fra Rema 1000’s under hundrelappen, kutter opp litt grønnsaker, setter det i ovnen i samme form som kjøttbollene og koker pasta ved siden av. Jeg brukte squash, paprika og gulrøtter.
Middagstips er alltid greit spør du meg, det er så fort gjort at man ender opp med det samme dag etter dag. FunkyG og Linda Stuhaug får komme med de ordentlige middagene, så kommer jeg med de forenklede versjonene for oss som ikke har tid og energi til å kokkelere så veldig hver dag.
Jeg har forresten svart på et intervju angående håndball og blogg, som dere som er interessert kan lese HER.
