Det er søndag, den dagen i uken det er rom for å tenke litt ekstra over tanker man ikke tar seg tiden til å tenke på ellers. Jeg ligger fortsatt i sengen, med radioen svakt på i bakgrunnen, sollyset inn vinduet bak persiennene, en kopp kaffe på nattbordet og er klar for å snakke om følelser.

Jeg har en personlig blogg, men jeg vet ikke hvor personlig jeg egentlig tillater meg selv å være her. Jeg tror jeg nøler med å åpne den døren fordi jeg er redd for å tråkke på noens tær og for å ikke bli forstått eller tatt på alvor. Men dere er jo gjengen min, og jeg skriver til dere om alt mulig annet, så hvorfor ikke ta sjansen. Hva har jeg egentlig å tape?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hver gang jeg har hatt lyst til å skrive om følelser så har det vært fordi jeg har vært involvert med noen, og da er det den situasjonen jeg befinner meg i akkurat da, jeg har lyst til å skrive om. Men hvis jeg skulle skrevet akkurat det jeg føler når jeg er i det, hadde det blitt et så jævla trist innlegg, fordi det er nettopp det som er problemet, jeg føler ikke noe. Og jeg har tenkt at hvis jeg skriver om det på bloggen, og vedkomne leser det eller hører fra noen andre at jeg skriver om det, så fucker jeg det opp – men så har jeg innsett at jeg kommer til å fucke det opp uansett, så jeg kan like gjerne skrive om det.

Jeg har aldri har vært forelsket eller i det hele tatt hatt følelser for noen. Og tilfellet er ikke at jeg ikke har funnet min seksuelle legning eller noe av det der, tanken har streifet meg, det skal jeg ikke skyve under en stol, men nei. Nå skal det sies at jeg lurte mamma til å tro jeg var lesbisk her om dagen, og hun gikk rett på selvfølgelig, for aldri har jeg snakket med mamma og pappa om følelser eller gutter. Og grunnen til det er vel simpelthen at jeg aldri har følt behovet for å snakke om guttene jeg har hatt en greie med, fordi en del av meg alltid vet at om ikke lenge så kommer det til å ta slutt, så jeg skåner dem heller fra den biten, så de slipper å ta stilling til problemet.

Det er kjedelig ikke å ha kjent på den altoppslukende kjærligheten, det synes jeg. Men det er ikke problemet, det verste med denne situasjonen, eller hva skal jeg si, diagnosen, som jeg har påvist meg selv, denne kronisk kalde, følelsesløse plagen, er at alt for ofte finner jeg meg selv sittende i en sofa foran en herlig fyr som man skulle tro det var kjempeenkelt å bli forelsket i, med klump i magen og dårlig samvittighet, og fortelle nok en gang at dette kommer ikke til å funke, jeg har blitt veldig glad i deg og jeg hater at jeg må gjøre dette, men jeg tror det beste er om du bare glemmer meg, fordi det kommer ikke til å bli noe mer.

Jeg har over et dusin bestevenninner, som jeg prater som en åpen bok om dette. De kjenner hele meg og vet akkurat hvordan jeg er når det kommer til gutter og følelser. Det er naturlig nok vanskelig for mange av dem å sette seg inn i min situasjon, når de selv faller som fluer (neida). Noen av dem har selvfølgelig opplevd en gang eller to å ikke få følelser for en de møter, men ikke med det samme konsekvente mønsteret, helt uten unntak, som jeg opplever. Så jeg blir sittende igjen med en følelse av at det er noe totalt galt med meg. Hvordan kan et menneske, som på alle andre arenaer føler glede, sinne, skyld og sorg så intenst som brennende kaffe mot tungen, kjennes helt tom ut på innsiden når det kommer til kjærlighet ovenfor et menneske man i utgangspunktet er tiltrukket av. Hva er det jeg er så himla redd for? Hvilken sperre er det jeg har, for ikke å ha anlegg til å forelske meg?

Jeg glemmer ikke en spørsmålsrunde noen år tilbake, da jeg fikk spørsmålet om jeg har vært forelsket før, og mitt umiddelbare og hundre prosent ærlige svar var nei. Jeg fikk selvfølgelig en bunke kommentarer slengt i fanget, som “ikke vært forelsket? Du har jo hatt kjæreste, hvor desperat går det an å bli?” og jeg tenkte bare yes – thanks girl, I bet you know it all, don’t you. For det er ikke det at jeg ikke liker å være med de guttene jeg er med, jeg synes det er helt chill og koselig og jeg håper bare så inderlig jeg skal falle pladask for dem, men det gjør jeg aldri. Og etter en stund innser jeg at dette er ikke den store kjærligheten jeg er på utkikk etter, så jeg avslutter det før det går for langt. Den gangen jeg var i et forhold, gikk det for langt.

Jeg vil tro det er en del som ikke skjønner litt engang hva jeg snakker om, eller hvordan denne situasjonen egentlig oppleves. Jeg har sikkert brukt hundre timer på å prate med jentene om det, for det kan tolkes helt feil og overfladisk hvis det ikke kommer ut riktig. En person som jeg vet kan gjøre det enklere å forstå, en som har klart å sette ord på det jeg føler, er utrolig nok Odda, Odd-Magnus Williamson. På podkasten til Ida Fladen – Ida med Hjertet i Hånden, så setter han ord på tankene mine. Den anbefaler jeg dere å høre. Men da må jeg også implisere at det er mye jeg er uenig i, som at han generaliserer menn og kvinner noe til de grader. Det morsomme er at han tror det er bare menn som opplever det her, at det er en mannegreie å være kald og ikke bli forelsket, så da kan jeg som levende eksempel skrive under på det åpenbart ikke bare er menn som opplever dette.

In the end er vi bare mennesker, med hver våre issues – mann eller kvinne, homo eller hetero, forelsket eller totalt likegyldig. Men jeg tenker det kan være sunt å prate om det. For plutselig er vi ikke lenger så alene, plutselig er det flere som har det på samme måte, og bare det kan være godt å vite.