Hva gjør du når du våkner opp en morgen og kjenner tårene presse på før frokost?
Hva gjør du når du føler deg liten, ubrukelig og patetisk over at du hulker for ingen åpenbar grunn?
Hvorfor kjennes det ut som det svever en mørk sky over deg enkelte dager, mens andre dager ikke?
Jeg har hatt en del slike dager, det er tungt å si, men de siste par årene. Jeg vet ikke hva det kommer av, men det har oppstått i takt med pandemi og nedstengning. Spesielt den aller første runden, da var det ille. Men helt ærlig tror jeg ikke det har blitt så mye bedre, det bare var så sjokkerende første gangen det skjedde. Jeg har aldri vært en person som våkner opp nedstemt uten grunn. For meg virket det veldig rart å skulle være trist uten at noe trist har skjedd. Nå kan den følelsen bare komme helt ut av intet.
Noe av det som gjør at jeg våkner opp med en følelse av ubrukelighet er nok at hjemmekontor og hjemmeskole, som har vært en stor del av hverdagen min den siste tiden, for de som ikke har det, kan fremstå som veldig enkelt. Og det skjønner jeg. Jeg står opp, lager meg en god frokost og sitter i joggisen foran pc-en hele dagen. Men det tærer på psyken. Noe så innmari.
Jeg våkner opp nå med et indre stress fordi jeg ikke føler jeg har gjort nok, ikke dratt nytte av at tiden har stått stille i pandemi. Jeg har sløst med tiden, noe av det aller værste å sløse med. Samtidig som vi ikke har fått lov til å reise, eller være fysisk til stede på skole og jobb, så kan jeg ikke la være å stresse over at jeg ikke har opplevd ting, vært sosial eller lært nok. Det har rett og slett vært en påkjenning for psyken at jeg har blitt fratatt ting som var en selvfølge før, og dermed har ikke hodet og kroppen snakket godt nok sammen, og det har dermed blitt en ubalanse der.
Jeg føler ikke jeg har blitt noe smartere de siste par årene, men sannheten er at jeg har lært mye. Jeg har lært mye om meg selv. Mest sannsynlig har jeg lært mye om andre også, fordi jeg tror flere sitter inne med slike tanker, som jeg ikke skjønte meg helt på tidligere – som hvorfor er jeg trist nå? hvorfor gråter jeg uten grunn? hva er galt med meg? Svarene har jeg ikke, men for min del hjelper det å drite i andres meninger om hva jeg gjør eller ikke gjør. Å bruke tiden jeg har til overs, produktivt. Legge bort telefonen, puste, gå en tur, gjøre ting for meg selv, for at jeg skal få en bedre dag. Mindre effektiv og mer produktiv, mer av de viktige tingene.
For selv om det føles ut som tiden har stått stille, så har vi modnet og kjent på ting vi ikke har kjent på før. Vi blir sterkere av det.
Jeg skrev det innlegget før frokost i morges, mens jeg enda satt fastlåst i mitt eget hode. Heldigvis har jeg gode venner rundt meg, som jeg kan prate med om slike ting. Det hjelper. Og på et eller annet tidspunkt, tre timer senere, bestemte jeg meg for å lage meg en god dag. Det er ikke alltid enkelt, veldig mye lettere sagt enn gjort, men det går an hvis man bestemmer seg for det.
Jeg hadde forelesning først (på Zoom åpenbart..), og med en gang den var ferdig tok jeg på meg løpesko med pigger, en gammel løpejakke og noen hansker, skrudde på en energisk spotify-liste og bega meg ut på joggetur. Det tok fem minutter før halsen brant i kulda og jeg bantes over at jeg ikke hadde meg buff, så jeg snudde. Det var første forsøk. Jeg kom inn igjen, pakket treningsbagen og dro på 3T. Forsøk nummer to. Det gikk veldig mye bedre. Jeg løp på mølla i 40 minutter og kjente jeg ble så mye lettere, om ikke i beina, så hvert fall i hodet. Det var tungt som faen, men det føltes så bra etterpå.
Da jeg kom hjem tok jeg meg en varm dusj. Så lagde jeg meg en fargerik og sunn lunsj. Deretter ryddet jeg litt hjemme og dro og kjøpte meg en body lotion, en dagkrem og en ansiktsmaske fra The Body Shop. Jeg sier ikke at man må kjøpe nye ting for å føle seg bedre altså, men jeg trengte en ny ansiktsmaske og jeg trengte å slappe av med en ansiktsmaske (og noen ganger skader det ikke å unne seg noe nytt heller).
Så nå sitter jeg her med denne ansiktsmasken og kjenner at det faktisk ble en bra dag, til tross for en trassig morgen. Jeg skulle ikke publisere dette innlegget egentlig, jeg skrev det for min egen del. Men så ble det jo faktisk en fin slutt på det, så jeg tenkte kanskje at hvis noen der ute trengte å lese det, så er det vel bare fint å dele.
Denne lunsjen må jeg egentlig dele oppskrift på, for FY flate det var digg.
Jeg holder på å flytte inn til kjæresten, så det er en del ting som skal fraktes frem og tilbake fra leiligheten min.
Og sist men ikke minst, dagens lille innkjøp som gjør meg glad ♥
Hvordan går det med dere?