Jeg kjenner jeg har en trang til å skrive om kontrasten mellom de sidene av livet som får det til å kjennes som jeg svever på skyer og de sidene som er vanskelig å prate om og vise frem. Jeg skulle ønske jeg bare kunne tatt et bilde av tankene mine, istedenfor å prøve å sette ord på dem, fordi det gjør det så mye vanskeligere. Jeg søker ikke sympati med dette innlegget, jeg vil bare være ærlig og si at livet ikke alltid er en dans på roser. Sosiale medier har skapt en plattform hvor man i stor grad viser frem de fine øyeblikkene, og det er fint det, så lenge man har bakkekontakt og kan være ærlig om at det ikke er det eneste livet består av. I hver fall når man har en følgerskare og et ønske om å være et godt forbilde. Helt enkelt for ikke å skape et skjevt bilde av livet og en redigert versjon av sannheten. Jeg lager ikke en youtube-video av at jeg gråter av ingenting og hulker så pusten galopperer ukontrollert. Selv om det noen ganger er det jeg gjør når jeg er skikkelig nede. Jeg poster ikke disse innleggene som jeg skriver for meg selv, hvor jeg blottlegger meg totalt og lar ord sette mening på tanker. Selv om det noen ganger er det jeg gjør når jeg ikke får sove. Jeg fortrenger rett og slett de episodene som jeg ikke vil ta innover meg at er en del av meg.
Jeg har inntrykk av at folk vil følge med på en inspirerende hverdag, med en stå-på-vilje og et hardt emosjonelt skall. Men selv er jeg av den oppfatningen av at jo mer man viser frem en plettfri versjon av livet, desto mer slås det sprekker på innsiden hos den som fronter det. Jeg er både høyt oppe og langt nede, jo eldre jeg har blitt, desto lengre fallhøyde har jeg erfart. Jeg kan kjenne en lykkerus i det ene øyeblikket og i det andre er den lykken bare et fint minne. Det er helt greit, sånn er livet. Hadde jeg følt at alt var enkelt og tilnærmet perfekt hele tiden ville det betydd at jeg forble i komfortsonen. Det er for tidlig å flytte inn i komfortsonen, synes jeg. Jeg kjenner meg lykkelig når jeg er med familie og venner, har fri og er på hyttetur og ikke har verken jobb eller skole å bekymre meg for, men for meg er ikke det en livsstil. Når jeg blir gammel og grå, kan jeg flytte til syden og sitte med en paraplydrink i en bekymringsløs hverdag, men skulle jeg gjort det nå ville det sikkert stresset meg mer enn faktisk å få orden i rotet og ta styring på det livet jeg lever. Det er klisjé, men sant som de sier at komfortsonen er en fin plass, men det vokser ingenting der. Når jeg ligger søvnløs om natten med små saltvannstårer rennende gjennom smilerynkene og ned til hårfestet, så vokser jeg. Når jeg flytter til ny by og kjenner savnet etter å bo hjemme, når jeg leser pensum eller går på jobb istedenfor å sove lenge og se serie hele dagen, og når jeg går ut på håndballbanen en dag jeg kjenner meg like robust som en falleferdig kvist, så vokser jeg. Det handler om å finne den balansen mellom å holde det gående samtidig som man unngår å gå på veggen. Det kan være vanskelig å finne den grensen, men for å gjøre det må man ta eierskap over følelsene sine, lytte til kroppen og lære seg å kjenne seg selv.
Noen ganger føles det som at jo lengre jeg svever, desto hardere blir landingen. Ta for eksempel vloggen jeg postet på søndag, etter å ha vært i hjembyen og møtt venner, familie, kjæresten og virkelig kjent på en lykkerus .. – kræsjlanding i det jeg kom tilbake til realiteten. Og da mener jeg realiteten som i sin rette betydning er livet mitt, som jeg setter sånn pris på egentlig. Det er bare kontrasten som blir så tydelig. Jeg fikk skikkelig knekken, og når man har det så fint og fremstiller et liv som sier det samme så kan det være vanskelig plutselig å ta av seg masken og være ærlig om alle nedturene som omringer lykkerusen og faktisk skaper den. Jeg ville jo ikke kjent på den om den var konstant, rusen altså. Det er en kontrast, men en balansegang. Det er gulrøtter og nidar favoritter, filmkveld og intervaller, studier og hobby, jobb og fritid – og i denne sammenheng en fremstilling av et perfekt liv på instagram og realitetens oppturer og nedturer.
Jeg får noen fine kommentarer om at jeg er inspirerende og at dere faktisk liker å lese det jeg skriver, høre om livet mitt, hvordan det er å flytte til ny by og starte på et nytt lag. Nå kan jo dette oppleves som en advarsel mot å gjøre det, men tvert i mot, jeg velger det helt selv av den grunn at jeg vil vokse som menneske. Jeg vil bare ikke fremstille det som en knirkefri opplevelse som igjen kan føre til at hvis noen av dere gjør det samme og sitter med de samme tankene, at dere føler dere alene om å kjenne på skammen over å ha alle verdens muligheter liggende foran dere og likevel kjenne en bismak av at noe mangler.
Om jeg kommer til å angre i morgen tidlig på at jeg etter tre timer med mislykkede forsøk på å sovne, skrudde på lyset og satte meg opp med macen i fanget for å skrive dette, ja – det gjør jeg nok, men hadde jeg ikke gjort det ville jeg aldri skrevet det. Det ville blitt med tomme tårer og et ønske om å dele de flere sidene ved livet. Jeg er på mange måter lykkelig og dette er på ingen måte et rop om hjelp, det er bare det at dette er min plattform hvor jeg deler om mitt liv til dere, på et dypere plan enn det dere ser på instagram. Tenkte bare det var greit å nevne det. God natt ♥
