Perfekt høres kjedelig ut

Jeg er herved i det dype hjørnet. Jeg kom til å tenke på dette livet vi lever. Vi lever så forskjellige liv, det er rart hvordan jeg ikke aner hvordan naboen, foreleseren, bussjåføren eller venners venner lever. Det er jo derfor jeg skriver blogg egentlig, for å la folk som ikke nødvendigvis har noe forhold til meg, se hva jeg gjør i hverdagen, for å vise at hverdagen kan være så mangt. Jeg vil være åpen fordi jeg føler ikke jeg har noe å skjule. Jeg vil være en del av mangfoldet og vise at man ikke trenger å ha sommerkroppen, plettfri hud eller drømmelivet for å vise det frem. Stort sett føler jeg at jeg kan prate om det som berører meg, tanker jeg har og det jeg bruker tiden min på, uten at jeg føler jeg må filtrere det. Det er sikkert fint med bloggere og instagram-profiler som gir oss et bilde av det perfekte liv, så lenger vi klarer å skille mellom bildene som deles, og det faktum at det ikke er en realitet.

Uansett hvor perfekte noen kan fremstå, er det ingen som er helt feilfri. Jeg tenker at om ting hadde vært helt perfekte, hadde det vært utrolig kjedelig. Ta for eksempel en fest, vi vet alle hvor kjedelig en fest er om man skal sitte å se perfekt ut. Sitte med strak rygg, magen innover, sulten, riktig legg over den andre slik at leggmuskelen vises for de rette folkene, og ikke rør en muskel for da kan man risikere å padde i den tettsittende kjolen. Da vil jeg heller være svett i panna fra å ha danset i ett sett og hatt en kveld jeg kan se tilbake på med et smil om munnen fordi bildene ble helt forjævlige. Det er slike minner jeg vil sitte igjen med in the end of the day.

Jeg kan føle meg som plommen i egget en dag, ting kan føles perfekt i et øyeblikk, men det er i såfall fordi jeg har vært gjennom tidenes værste trening, sittet på lesesal i 8 timer eller rett og slett hatt en ræva dag dagen før. Når jeg har det som plommen i egget er det fordi jeg er på toppen av en bakke akkurat i det øyeblikket. En bakke som jeg har brukt tid og energi for å komme meg opp på. Men det vil ikke si at jeg skal slå meg til ro på toppen av den bakken, det er selvfølgelig nye bakker for meg å krabbe oppover. Hadde jeg slått meg til ro med det som virket perfekt i det øyeblikket, ville jeg gått lei. Det handler om variasjon i hverdagen, om å ta sjanser, å teste og feile. Er det ikke derfor vi er her? For å leve livet. Gråte, le, spise sjokolade, bli kjent med nye mennesker, spise frukt, drikke vin, bli forelsket, trene, sove, jobbe, lese, lære, bli noe mer enn utgangspunktet.

Jeg vet ikke hvordan dere lever deres liv, men jeg håper dere har opp- og nedturer, at det dere driver med føles nogenlunde riktig. Og at dere ikke blir for påvirket av det tilsynelatende perfekte man blir eksponert for hvor en man snur seg. Vi må ikke være så redde for å vise hverandre at vi er mennesker. For vi er bare mennesker med forskjellige utgangspunkt som har kommet til denne verden for å gjøre det beste ut av det. Så lenge vi er gode mot hverandre, godtar oss selv og de rundt oss, så er det sannsynligvis hundre ganger bedre enn det perfekte.

En random bunke av bilder fra albumet på telefonen

9 kommentarer

Siste innlegg