Flere har det akkurat som deg

Vet dere hva jeg er takknemlig for – å ha denne enkle plattformen som jeg kan bruke til å skrive det jeg vil. Jeg skriver for meg selv og dere som tar dere tiden til å lese det. På instagram, snapchat og tiktok er det litt annerledes. Vi scroller oss gjennom explore og ser på ting som trykker på ti tusen ulike knapper på vårt emosjonelle tastatur. Vi kan kjenne på sinne, sorg, ensomhet, glede, lyst, sjalusi, fine tanker om en selv, dumme tanker om en selv, sammenligning av seg selv med andre, osv osv inn i all evighet.. Det skjer så fort, vi rekker ofte ikke å reagere på det vi ser før vi swiper til det neste. Til slutt sitter hjernen igjen med et oppkast av inntrykk som påvirker hvordan vi er og hva vi gjør videre, det trenger ikke en gang være bevisst. Ting har blitt så veldig visuelt. Vi etterlater lite til fantasien på sosiale medier i våre dager, vi får det meste slengt i trynet uten at vi har spurt om det. Hva skjedde med bare å lese tankene som andre folk har skrevet ned? Når ble det for lite action, for stille og rolig å sette seg ned med en bok? Blogg er jo også visuelt, men jeg savner det å skrive. Ikke bare skrive hvor antrekket er fra, men liksom hvorfor valgte jeg akkurat det antrekket? Var det fordi jeg var i godt humør at jeg valgte den rosa genseren, eller kanskje var jeg jævlig nedfor akkurat den dagen, men prøvde iherdig å snu det, og derfor valgte den rosa genseren?

Jeg var langt oppe (dette var i går), langt oppe i lufta, jeg satt med musikk på ørene, trist musikk fordi jeg liker å kjenne ordentlig på tristheten når jeg er litt nedfor, overdrive det litt. Smålig rød i øynene fordi jeg hadde tatt farvel med kjæresten (noe jeg har gjort mange ganger nå), men er veldig glad for at jeg fortsatt syns det er like trist å dra fra han. Jeg så på skyene og tenkte på de som har det vanskelig, de som føler seg ensom og isolert enten det er i eget hjem eller eget hode. Det finnes så mange måter å føle seg ensom på, og man tenker ofte at man er den eneste som føler det slik, men tanken på at man er sammen om å føle seg alene noen ganger, er litt fint. Jeg prøvde å fokusere på oppløftende tanker – hvordan vi selv egentlig kan lage vårt bilde av våre omgivelser, hvordan vi selv kan bestemme hvordan vi møter verden og dermed påvirke hvordan verden møter oss. Jeg tenkte og tenkte, helt til jeg sovnet. 30 minutter etter våknet jeg av turbulens og idet jeg sperret øynene oppe og så ut på den mørkegule sola mellom skyene, kom det på en sang som sa

“just in case my car goes of the highway, or the plane that I get on decides that it’s my last day, I want you to know when you’re alone and you feel afraid, you’re not the only person in the world that isn’t okay”

resten av sangen er nydelig, med en sint undertone som jeg elsker. JUST LIKE YOU – NF. Skru den på høyt i dusjen, i bilen eller på ørene og bare lytt. Jeg kom på det jeg hadde tenkt før jeg sovnet og bestemte meg for at om dette flyet ikke kræsjer i dag, så skal jeg i hvert fall skrive ned mine tanker, og ikke bare skrive det, men også poste det for de der ute som kanskje trenger å lese det. Det er ikke hjerneforskning det jeg kommer med her, det er ikke nytt i det hele tatt. Men det er uansett viktig med en reminder her og der. Selv får jeg slike tanker ofte, problemet mitt er at jeg får dem også smaker jeg litt på dem, før jeg lar dem gå. Det jeg egentlig burde gjøre å skrive dem ned, for egen terapi om ikke annet, men også får å minne resten av gjengen på at vi alle kjenner på en uforklarlig smerte i brystet noen ganger og at det er helt normalt.

Når jeg tar meg tiden til å skrive ned tankene mine, gjør jeg sjeldent noe mer med dem. Grunnen til at jeg ikke poster slike innlegg er kanskje fordi jeg syns de blir så klisjéaktige. Men så kommer jeg på at jeg ikke skal unngå å gjøre ting fordi jeg er redd for hva andre vil mene. Også har jeg jo denne plattformen. Hvor jeg kan skrive akkurat det jeg vil. Og dere som leser det, dere stoler jeg på en måte på. Dere er jo fortsatt her og hadde sannsynligvis ikke giddet å lest dette om dere ikke likte meg noe særlig. Det er veldig mye mer waste of time å lese blogginnlegget til en person man ikke liker, enn å stalke dem på instagram. Derfor er det bare de aller godeste som har kommet seg helt hit i innlegget. Vel jeg liker dere også ♥ Ta vare på hverandre og vit at du ikke er alene om å føle det tungt fra tid til annen. Det er millioner av oss. Her er forresten sangen. GOD HELG, gjør noe fint for deg selv og prøv å se verden fra en annen vinkel om du ser den fra en dårlig vinkel for tiden. Det går mot lysere tider, husk ♥

 

10 kommentarer

Siste innlegg