I dag har vært en sånn dag hvor jeg kjenner at jeg har brukt mye av meg selv. Jeg hadde håndballtrening klokken ni, den økta er tøff, selv om det egentlig bare skal være teknikktrening, så er nok det den tøffeste formen for trening når det kommer til hvordan hodet jobber. Detaljer, detaljer og finpuss, ting går ikke fort nok, er ikke hardt nok, er ikke bra nok. Man får høre det om og om igjen, om det ikke kommer fra treneren, kommer det fra eget hode.
Etter økta dro jeg rett på 3T-Rosten, dusjet, sminket meg minimalt og satte meg på kontorplassen med en koffeindrikke og en bar. Etter lunsj dro jeg til Ila skole for å ha en time håndballtrening med barna der. Der var det en av jentene som satte meg litt ut. Hun ville ikke spille med de andre jentene og nektet å være med, da jeg begynte å spørre henne hvorfor så jeg tårene presse bak øyelokkene hennes. Jeg spurte læreren deres hvorfor hun ikke ville være med og da fikk jeg til svar at hun bare er så negativ. Jeg sa at resten skulle fortsette med kanonball, så tok jeg med denne jenta ut på gangen. Vi hadde en lang prat om alt som ikke var så enkelt. “Venninnene” var ikke noe ålreite, de sa stygge ting og fryste henne ut. Jeg fikk bare så vondt av henne. Hadde mest lyst til å ta henne med meg hjem og se en film. Det er ikke så enkelt å være kids i den alderen. Jeg ba henne tenke over om hun egentlig hadde godt av å være med de jentene når de behandlet henne dårlig, kanskje det er andre jenter på skolen som vil henne godt. Vi må ta vare på oss selv og hverandre og omringe oss med folk som får oss til å føle oss ivaretatt.
Etter den episoden var det tilbake på jobb i en time før ny håndballtrening. Jeg var utslitt i det treningen begynte. Det er det verste, når du bare kjenner deg utmattet fra første stund. Jeg overlevde, men i to timer var jeg på det punktet at så og si hva som helst kunne vippet meg av pinnen og jeg hadde brast ut i gråt. Etter trening dro jeg på butikken, drit sulten, handlet inn, kom til kassen og innså at jeg hadde glemt av kortet. FY FAEN den dagen her. Jeg endte opp med å spørre en mann om han kunne betale. Så jeg vippset han litt ekstra som takk. Han reddet meg fra sjansen for å bryte ut i gråt nok en gang.
Ettersom jeg ikke har noen bilder å poste fra i dag, legger jeg til disse bildene fra tirsdagen for to uker siden, da Martine inviterte jentene på middag hjemme hos henne. True friends gjør seriøst hverdagen bedre.
<3
Ingenting er verre enn å se små barn bli mobbet eller fryst ut slik 😭 håper virkelig noen tar tak å gjør noe for den jenta!
sender en klem til deg, noen dager bare er sånn <3 Selv om det er trist, var det en veldig fin historie om jenta.
Synes det er så trist at mange barn og unge har det sånn, kanskje hver dag, uten å bli sett. Trist at læreren bare avfeide det med at hun er negativ.. Synes flere burde bli flinkere til å se folk rundt seg, og åpne øynene for at det ofte er mange grunner bak hvorfor man gjør som man gjør. Synes det er kjempefint at du tok deg tid til å lytte til henne, og kanskje har du hjulpet hun mer enn du selv vet<3
Jeg var den jenta hele grunnskolen, så dette satt jeg veldig stor pris på. Fortsett å vær et godt forbilde! Det koster så lite, men kan bety så mye. Klem fra meg ❤️
Tusen tusen takk for at du deler vondere dager… <3 Det føles så godt å lese at andre også føler det sånn. Jeg har også brukt mye av meg selv i dag og det kjennes. Veldig fint og godt at du tok en prat med jenta <3 Bra forbilde!
varme langt inn i sjela, du e så god <3333 sosionomhjertet mitt blir rørt