Jeg satte makrell-knekkebrødet mitt litt i halsen i går kveld da jeg satt med jentene og spiste kveldsmat, og vi begynte å prate om 17.mai og bunad. Jeg elsker 17.mai og jeg elsker egentlig å gå rundt i bunad. Man bare føler seg så fin, til tross for at man i realiteten går rundt i en fot-si ullkjole med forkle og halvhøye steppe-sko med alt for store spenner. MEN det er det samme stressmomentet hvert år på denne tiden, som egentlig burde vært stressmomentet for to måneder siden, men man klarer jo aldri å være ute i god tid. Det er akkurat som om vi regisserer vårt eget liv til en thriller, det skal alltid bare være akkurat så vi rekker å få den ferdig før dagen. Så mye roping og skriking og slamring av dører vi utsetter oss for, fordi vi ikke gidder å prøve den før 12.mai. Så mamma, når du leser dette må du vite at jeg fortsatt ser på det som din jobb å få meg inn i bunaden. Noe som bringer meg inn på neste problemstilling, nemlig det å faktisk få den på seg. Så jeg kommer hjem og sover natt til 17, så du kan kle på meg 🙂 Takk på forhånd.

Håper bunaden passer for jeg gleder meg masssse. Jeg og resten av genget skal ha champagne-frokost hjemme hos Fiol først og drar med oss resten av feiringen på Fire Fine på Solsiden.

Slenger med et bilde fra i fjor(?)eller, nå ble jeg usikker. Jeg hadde i hvert fall kort hår, men er det et eller to år siden jeg hadde pannelugg? Jeg skal forresten til frisøren på fredag, guess what I’m gonna do ——-